Det var en gang en treskjærer som sto i verkstedet sitt og skar kruller. Han hadde fått i oppdrag fra selveste kongsgården om å lage bryllupsseng til kongsdattera og prinsen hun skulle gifte seg med.
Nå hadde det seg slik at det ikke var første gang treskjæreren ble headhuntet til kongsgården. Kongen, prinsessa og treskjæreren hadde blitt godt kjent gjennom sin felles kamp mot den innpåslitne dragen Dreigir. Nå hendte det seg rett som det var at de tok en kaffe sammen, for i tillegg til problemene med Dreigir, slet kongen litt med å kombinere kongsgjerning og familieliv. Treskjæreren kom med råd, som best han kunne.
En gang hadde dragen spydd ild utover kongsgården slik at matklokka på det største stabburet hadde brent ned, og treskjæreren hadde laget en ny. Han smurte tårnet inn med linolje og tjære for å bevare det mot naturens ville sider. For å holde Dreigir unna, dryppet treskjæreren treverket med de siste dråpene dragedreperblod han hadde liggende.
Opprinnelig var det tippoldefaren til treskjæreren som hadde fått blodet fra ei hevngjerrig heks han hadde til nabo, og siden hadde det gått i arv. Heksa var kjent for å vanke i dragekretser og skal etter sigende hatt et forhold til dragen Dreigir. Men drager er ikke av den trofaste sorten og det viste seg etter hvert at han hadde bedratt heksa med ei grønnkledt hulder som holdt til langt inne i fjellheimen. Heksa hadde distribuert dragedreperblod til alle naboene sine, og det hadde vært nok til å holde Dreigir på avstand en stund, men nå hadde treskjæreren brukt opp sine aller siste dråper. Dråpene holdt Dreigir i sjakk en stakket stund, men det var bare å vente på neste angrep.
Det verste angrepet kom den gangen dragen bortførte prinsessen. Kongen visste ikke sin arme råd, og rådførte seg med sin gode venn. Treskjæreren, som ikke var tapt bak en krakk, foreslo at de kunne gjøre en byttehandel. Han kunne flytte inn i Dreigirs borg og hjelpe han med utsmykningen, mot at dragen lot prinsessa gå fri. Dreigir, som egentlig var glad for å få litt interiørhjelp, gikk med på dette. Prinsessa slapp fri, og treskjæreren og dragen ble romkamerater av den litt umake sorten.
Dragen hadde lenge ønsket seg ny innredning i gildesalen sin. Siden det var som i drageborger flest, veldig høyt under taket, ville han gjerne få litt hjelp til å gjøre rommet mer intimt. Treskjæreren foreslo å lage en lysekrone som kunne henge ned fra taket over en spisestueinnredning, i massiv eik. Dreigir syntes dette hørtes ut som en god ide, og treskjæreren skred til verket. Dreigir ble veldig begeistret over resultatet, men synes likevel at det var noe som manglet. Han ville gjerne være den første til å se seg selv når han kom inn i gildesalen, derfor ville han ha et speil på den motsatte veggen av inngangen. Og ikke nok med det, Dreigir ville gjerne at speilbildet til enhver tid skulle vise han sin beste side. Treskjæreren mente at det skulle la seg ordne, og foreslo en barokk touch på rammen, og ja, det kunne dragen like.
Det Dreigir ikke tok høyde for var at treskjæreren slettes ikke syntes at dragen hadde noen gode sider. Og siden det var han som laget speilet, utformet han det slik at alle som ikke hadde noen gode sider ble forvandlet til en tømmerstokk. Slik fikk de en ny sjanse mente treskjæreren, for da kunne han bruke tømmeret til å lage noe vakkert. Slik gikk det til at dragen Dreigir endte sine dager som en vakker utskåret klokke i rokokko treskjæreren laget ved en senere anledning.
Alt dette sto treskjæreren og tenkte på mens han jobbet videre med bryllupssenga, eller prinsessesenga, som den ble kalt på folkemunne. Han var ekstra omhyggelig og fylte alle krullene med fruktbarhet, lykke, glede, kjærlighet og kanskje ørlite granne djevelskap for å holde lidenskapen ved like.
Snipp snapp og midlertidig snute, og her forlater vi treskjæreren for denne gang. Kanskje er det opp til deg hvordan eventyret fortsetter?
|
||
|
||
|
||
|
||
|
